Sakte-TV gjør noe med oss. I hvert fall gjør det noe med meg. Det er som om du blir revet løs fra selve tidsånden, at du blir frigjort fra det digitale hamsterhjulet med sekundvise oppdateringer på alt mellom himmel og jord. 

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker 

Egentlig hadde jeg gitt opp lineær-TV. Da apparatet mitt tok kvelden for et par år siden, lot jeg rett og slett være å skaffe ny. Hvem trenger en diger skjerm for å bli matet med hva Trump sier og gjør til enhver tid, at alle fjelloverganger er stengt, at det er storm på Vestlandet og at det er mye mas med Frp? Ikke jeg.

​

Men så er det noe med det visuelle. Det blir stusslig å se «Den Blå Planeten» på iPad, med en ørliten Sir David Attenborough nede i hjørnet, og så titter man jo på Netflix og HBO et par ganger i året. Dermed ble det skrudd en ny skjerm opp på veggen, og til min store glede skulle NRK komme med en ny minutt-for-minutt-sending. Fra Svalbard.

Svalbard, hva er nå det? Sist jeg så naturbilder derfra, sprang en skjeggete Helge Jordal rundt med sneip i kjeften og jaktet på noen slemme russere i filmen «Orions Belte». Etter det er Spitsbergen for meg bare noen små, spredde muselort på værkartet, der det alltid er minus 18 i Longyearbyen.